sommerferie igjen.

jeg innser at jeg ikke blogger..
ikke mer enn av og til i det minste.
jeg orker liksom ikke forpliktelsen med å måtte blogge..
men det er fint å kunne gjøre det av og til..
det er som musikk, det må liksom komme til deg.

jeg merker at jeg blogger bestandig når jeg er i et bestemt humør.
hvis jeg ikke har noe veldig spesifikt å blogge om.. da kan det variere.
men dette humøret er nokså spesielt.
kanskje det er mer som en sinnstilstand.jeg kan liksom ikke påkalle det, men plutselig er det der.

jeg innser stadig vekk at jeg er en nokså privat person.
det er litt rart å se seg selv utenfra sånn.
det er ikke det at jeg ikke liker folk. det gjør jeg.
men det er deilig å kunne ha det bra i sitt eget selskap.
å finne det som er ens eget.
det er vanskelig å finne seg selv sammen med andre.
mens når du er alene, trenger du egentlig ikke lete. du er jo der allerede.
skjønner?

å uttrykke hva som er seg selv er umulig.
men jeg vet det godt.
åsså lurer jeg på hvor unik den jegfølelsen jeg har er.
kanskje føler alle noe av det samme om seg selv. men det kan jo ingen vite.
det er interessant.

nå var det slutt på å være inni sin egen boble for denne gang.
det er fint egentlig.
at jeg har noen som trekker meg ut av ensomheten. selv om det ikke er ensomhet.
det er mer alenehet.
det er fint å ha noen på sofaen som venter på en, og som alltid syns jeg er velkommen.
kanskje ville det ikke være så greit å være alene dersom jeg ikke hadde noen.

jeg er glad for alle jeg har. de er så viktige for hvem jeg er. og for hvordan jeg har blitt som jeg har blitt. åsså lurer jeg av og til på hvor mye som er gener. hva som er arv og hva som er miljø. for man skulle på en måte tro at det var miljø, men så skremmer det meg hvor mye jeg ligner på mor av og til.
ikke at det er dumt. det er jeg bare stolt av.