når stillheten senker seg..

det er rart, stillheten senker seg egentlig ikke. det er egentlig slik at det er veldig bråkete og kaotisk i hodet helt til eksamensarkene er innlevert og du kommer ut. da skal det liksom være blikkstille. rart det der.
jeg trenger litt tid på å roe meg. på å skjønne at nå...
nå er det ferie.
jeg skal hjem.
i tre uker. og det føles herlig lenge når det er noen der å være hjemme etter..
og det er så mange mange..

nå er jeg hjemme.. trist nok er en del andre opptatt en tirsdag klokken halv elleve, for de har slett ikke ferie slik som jeg! gleder meg til alle har fri jeg. da blir det liksom ferie på orntli. nå er det på en måte bare på liksom, for det er bare meg..

men snart kommer linda, og da har hun ferie i alle fall:) gudd!

stillheten er her, og jeg lar den fylles med vakre toner.
det er bedre enn stillhet det...

når man gleder seg i andres glede..

å se utover i kveld,
å se deg, nettopp du, juble i herren.
å glede stor.
livet er verdt å leve for slike øyeblikk...

-når tårer faller ned og alt jeg ser er svart,
og jeg famler rundt i blinde, da husker jeg på at uansett omstendighet, hvor livet skulle ta meg med, på DINE løfter står jeg fast!

du ER alt jeg trenger.. og jeg bobler inni meg. nesten litt utenpå også. herlig, for det er en stund siden sist!


*om en uke, nesten i alle fall, er jeg på vei hjem.. ekstra lykke:)*

as i move slowly towards the steep downhill bikeride on the snow...(which feels mostly like hard ice)

det er på mange måter slik det føles akkurat nå.
som om jeg er på vei mot en bratt bratt nedoverbakke, på sånt snøføre det er ute i trondheim i dag (ice ice, baby) ingen har måkt eller kjørt opp noe sikkert spor som jeg kan prøve å styre meg inn på.. best av alt: bremsene virker ikke...
det må bare gå.. eller ikke...
ikke noe å gjøre med det...
det høres ut som sikre døden synes jeg.

heldigvis har jeg hjelm og lykt.. slik at jeg vet at de farlige bilene ser meg, i det minste, før jeg sklir inn i dødsgapet.. og jeg vet at dersom ikke en bil kjører over meg og tar knekken på meg på den måten, så er der i alle fall en hjelm til å passe på meg, gjøre meg hakket tryggere.. noen som passer på meg skulle ulykken skje...

det er rart å ikke lenger kunne gjøre noe. det er for sent å snu. jeg kan ikke gå inn igjen i det trygge varme huset og høre på julemusikk og se friends.
jeg har kommet for langt til det...

kanskje går det bra...


(saken er at i morgen leveres min første individuelle oppgave på studiet. sensur er på tirsdag, og jeg kan altså ikke forandre lenger.. ikke på noe... det skal være ferdig i morgen klokken tre, så det er for sent.. det kan altså bare bære eller briste...

nei, venner, jeg har ingen planer om å ta livet av meg selv i biltrafikken, selv om det kunne vært fort gjort ettersom at trøndere er hissige og skumle bilister...)

jeg føler likevel at det er et fint bilde av hva som raser gjennom hodet mitt akkurat nå.. deilig:p

vi mennesker er altfor flinke til å lukke øynene. vi går videre. slik tiden gjør...

men

av og til blir sinne et svakt ord.
av og til uttrykker ikke urettferdighet sterkt nok ordets sanne mening..
av og til skjønner jeg ikke meningen.
av og til er virkeligheten for vanskelig å oppfatte..
av og til skjønner jeg ikke hvorfor...

i dag har vært en sånn dag.

problemet er at alle dager burde være sånne dager...

i keep on waiting, waiting on the world to change...

men jeg kan likevel ikke anklage Gud for det jeg ikke fullt ut forstår...
jeg ber bare om at alt har en mening, den dagen jeg skal forstå..

natt til søndag..

hva er det med natt til søndag. egentlig?
hva er det med de fleste kvelder, kanskje...? men spesielt natt til søndag..
vi har så vanskelig for å gjøre det som er best for oss selv,
til tross for at vi vet det så inderlig godt. hva det er som er best, mener jeg...

og hva viser jeg til?

jo, den ualminnelige barnsligheten jeg, og andre unge og friske studenter, viser fram når det kommer til noe så banalt som leggetid.
jeg er trøtt.
har vært stuptrøtt en stund nå, egentlig. hvis jeg skal være ærlig.
men så skal jeg bare..
og så må jeg bare..
og så kommer jeg på at jeg kan jo...

dette, til tross for at når morgenen kommer, så er senga det beste og vakreste og mest poetiske (det er visstnok et fryktelig positivt uttrykk, som bør brukes mye av arkitektstudenter..) stedet i verden. Det er det stedet som det er vanskeligst å forlate, til tross for at det er knappe 20 timer til du får innta det igjen...

jeg sier det bare, vi vet virkelig ikke hva som er best for oss selv.
eller, vi vet det, vi bryr oss bare ikke.
sånn er det med røyking også.
jeg har aldri røykt, men likevel.
kunnskap om hvor farlig det faktisk er , hjelper ikke-
folk røyker likevel.
men det var et annet tema..

(oi, for en struktur!(det må være bokmålen))

det jeg altså lurer på i kveld, er hvorfor? (det er viktig å kunne begrunne alt en gjør..)
hvorfor har jeg ikke lagt meg, selv om jeg vet at det blir deilig å sove.
selv om jeg ikke kommer til å kjenne en enorm trang til å stå opp i morgen for og gå på skolen (ja, på en søndag) for å gjøre ferdig modellen min... som jeg må..
vet du?

nå kom jeg på at jeg har plukket kvister i snøen mens jeg var ute i dag, som jeg burde skjære opp før jeg legger meg. de skal brukes som ved i modellen. men jeg tror det blir i morgen- så jeg har en unnskyldning til å se langrennsstafett før jeg går:p

god natt alle sammen. etter enda litt om og men, så blir det nok kveld i trondheim også...

her er det ekte snø.
jeg har laget en engel. den heter elisabeth..

nytt hjemsted...

times are changing, one might be tempted to say..

jeg, som ikke helt har bestemt meg for om det er mer saklig å skrive bokmål enn dialekt, i min nå så interkommunale tilværelse, har flyttet. til blogspot av alle ting... det kjennes litt uggent, men det kan hende at kosekrokens tid er forbi, og at tiden er kommet for tidsrelevante og seriøse drøftinger.. la oss ikke overdrive, sier jeg bare..

jeg vet at jeg i (faktisk!) det som nærmer seg å være mange år (uff, jeg er gammel...) har nektet for at blogspot var tingen... men ettersom at min, og mine venners, aktivitet på msn er hurtig dalende, evt. på vei til å dø ut, ser jeg at tiden er inne for en forandring. jeg har rett og slett tatt et logisk, kalkulert valg (aha, jeg er et tenkende vesen på to bein, jeg kjenner intenst på lykken dette bringer meg!*) og flyttet til tross for mine tidligere motforestillinger...
(*intern vits for andre ivrige førsteårsstudenter som har fått exphil i vrangstrupen..)

jeg tviler ikke på at jeg kommer til å savne den lysegule stemningen i kosekroken, men som "serriøs" arkitektstudent (tror ikke det finnes uten tødler...) er det vel på tide å slutte den ekstreme virkelighetsflukten, og innse at det faktisk regner (eller snør) ute...

heldigvis har jeg fått ovn på rommet, så jeg står ikke lenger i umiddelbar fare for å fryse i hjel hvis jeg sovner i stolen en ettermiddag etter strabasiøse oppgaver på skolen:)
godt at det er lys i enden av tunnellen:)

-bare en liten info: det er mulig at en del av innholdet er en smule sarkastisk.. kjenner at jeg blir så kverulerende og spekulativ på bokmål...det skremmer meg!

times are changing... there, I said it...