når stillheten senker seg..

det er rart, stillheten senker seg egentlig ikke. det er egentlig slik at det er veldig bråkete og kaotisk i hodet helt til eksamensarkene er innlevert og du kommer ut. da skal det liksom være blikkstille. rart det der.
jeg trenger litt tid på å roe meg. på å skjønne at nå...
nå er det ferie.
jeg skal hjem.
i tre uker. og det føles herlig lenge når det er noen der å være hjemme etter..
og det er så mange mange..

nå er jeg hjemme.. trist nok er en del andre opptatt en tirsdag klokken halv elleve, for de har slett ikke ferie slik som jeg! gleder meg til alle har fri jeg. da blir det liksom ferie på orntli. nå er det på en måte bare på liksom, for det er bare meg..

men snart kommer linda, og da har hun ferie i alle fall:) gudd!

stillheten er her, og jeg lar den fylles med vakre toner.
det er bedre enn stillhet det...

når man gleder seg i andres glede..

å se utover i kveld,
å se deg, nettopp du, juble i herren.
å glede stor.
livet er verdt å leve for slike øyeblikk...

-når tårer faller ned og alt jeg ser er svart,
og jeg famler rundt i blinde, da husker jeg på at uansett omstendighet, hvor livet skulle ta meg med, på DINE løfter står jeg fast!

du ER alt jeg trenger.. og jeg bobler inni meg. nesten litt utenpå også. herlig, for det er en stund siden sist!


*om en uke, nesten i alle fall, er jeg på vei hjem.. ekstra lykke:)*

as i move slowly towards the steep downhill bikeride on the snow...(which feels mostly like hard ice)

det er på mange måter slik det føles akkurat nå.
som om jeg er på vei mot en bratt bratt nedoverbakke, på sånt snøføre det er ute i trondheim i dag (ice ice, baby) ingen har måkt eller kjørt opp noe sikkert spor som jeg kan prøve å styre meg inn på.. best av alt: bremsene virker ikke...
det må bare gå.. eller ikke...
ikke noe å gjøre med det...
det høres ut som sikre døden synes jeg.

heldigvis har jeg hjelm og lykt.. slik at jeg vet at de farlige bilene ser meg, i det minste, før jeg sklir inn i dødsgapet.. og jeg vet at dersom ikke en bil kjører over meg og tar knekken på meg på den måten, så er der i alle fall en hjelm til å passe på meg, gjøre meg hakket tryggere.. noen som passer på meg skulle ulykken skje...

det er rart å ikke lenger kunne gjøre noe. det er for sent å snu. jeg kan ikke gå inn igjen i det trygge varme huset og høre på julemusikk og se friends.
jeg har kommet for langt til det...

kanskje går det bra...


(saken er at i morgen leveres min første individuelle oppgave på studiet. sensur er på tirsdag, og jeg kan altså ikke forandre lenger.. ikke på noe... det skal være ferdig i morgen klokken tre, så det er for sent.. det kan altså bare bære eller briste...

nei, venner, jeg har ingen planer om å ta livet av meg selv i biltrafikken, selv om det kunne vært fort gjort ettersom at trøndere er hissige og skumle bilister...)

jeg føler likevel at det er et fint bilde av hva som raser gjennom hodet mitt akkurat nå.. deilig:p