en liten rettelse. eller noe.

har en liten følelse av at jeg fremstod som veldigveldig lei meg i går.
det var ikke helt meningen.
det skulle mer være en refleksjon rundt at det finnes dårlige dager, men at man også på de dårlige dagene har masse masse gode ting i livet sitt.
i hvert fall jeg.

så frykt ikke. det går bra. ellers så går det over.

livsmotto!

annerledes dag. igjen.

det er rart. begynner man med en ny blogg, som skal være fryktelig tematisk, så får man et plutselig behov for å skrive litt på den gamle bloggen også. den som egentlig ikke finnes lenger.

men så gjør den det, likevel.

i dag er en annerledesdag. men ikke en sånn som jeg tenkte på da jeg døpte bloggen min.
ikke en sånn dag der man føler at man virkelig har sett det gode i verden.
heller en sånn dag som gjør sitt beste på å bryte ned.
en sånn dag som ikke går slik en kunne tenkt seg.
en dag der en føler seg utenfor der en trodde en var inne i varmen.
en sånn dag der man føler at man kanskje ikke var god nok, likevel.

også samtidig så er det en sånn annerledes dag som er god.
en sånn dag der jeg virkelig kan telle velsignelsene i livet mitt.
en sånn dag der jeg kan se hvor mye fint som fins. selv om det regner og er kaldt.

det handler kanskje mest om hva jeg velger å se.
hvilke briller jeg tar på.

forrige uke bad læreren min, det vil si en professor i arkitektur, meg om å ta på "leken delfin" brillene mine. det sier litt om hvor mange briller som fins, hvis vi bare våger å være litt kreative.

det handler om hvordan jeg velger å se verden hver eneste dag.
det er et valg.
akkurat nå hadde det ikke vært vanskelig for meg å krype inn under et teppe med en kopp te og "wallow in my own self-pity" som det heter så fint på engelsk. jeg klarer ikke å beskrive det like fint på norsk.
men så kan jeg la være med det. ikke bry meg om at det er noen som har som mål å bryte ned.
det seg være bevisst eller ubevisst.
jeg kan velge om jeg vil la meg bryte ned.
det kan du også.

jeg velger å ta på meg takknemlighetsbrillene nå. en tre kvarters tid med self-pity får være nok.
så får de syns det de syns, tenker jeg.
jeg velger det bort.

så blir bare spørsmålet hvordan. det får jeg grunne litt på en stund til.

nå begynner visst ylvis...

innspurt

i dag skal vi gjøre oss ferdige med semesteroppgaven vår på skolen.
det er sykt det...
vi har jobbet med den siden september.
det skal bli nokså godt å levere den fra seg, og være ferdig.
så må vi lese det av pensum som vi burde kunnet mens vi holdt på.
det er en litt interessant måte å gjøre det på.

man må nesten flire litt...

snøen har kommet. bare et lite dryss.
akkurat passe synes jeg.
det trengs ikke mer:)
jeg måtte vente til desember i år. det er spesielt.
sykkelen min setter pris på det!

jeg tror at trondheim kunne blitt et strålende sted å bo i 2050...
Hvis vi bare fikk gjøre som vi ville:)

Kort og godt kan det ofte være, slike blogger.
Jeg har fått meg ny mobil. Det er underlig hvordan teknologien endrer seg.
En mobil er liksom ikke en mobil lenger.
Jeg får ikke sove. La meg da skrive en bloggpå mobilen.
Spesielt.
I morgen går turen til Berlin. Det kribler i magen.
Be om fint vær, gode sko og godt humør.

life in love...

livet er så forskjellig.
det er liksom noe helt annet å se på livet i perspektiv av en annen.
det hadde vært så lett å bli stresset av at skolen helst vil at jeg skal være tre steder samtidig.
men det er liksom mindre viktig om jeg ikke får gjort alt.
fordi det er ikke det viktigste.
det hadde vært så lett å bli sur og sint på statsbudsjettet, som sløser penger uten å bry seg om at studentene lever under fattigdomsgrensen i det hele tatt.
men vi klarer oss.
så da er det ikke så nøye.

hva skulle livet vært uten den som alltid får meg til å smile.
til å le.
til å føle meg trygg, sikker på at jeg kommer til å lande, på beina kanskje, til og med.
livet er liksom noe annet med deg ved siden av meg.


nå bør jeg gå på skolen og begynne på fase fire, samtidig som at jeg er på samtlige diplomgjennomganger og lager i stand skibolilunsj. Helst burde jeg fått lest litt også...

godt at det ikke er så nøye..

sommerferie igjen.

jeg innser at jeg ikke blogger..
ikke mer enn av og til i det minste.
jeg orker liksom ikke forpliktelsen med å måtte blogge..
men det er fint å kunne gjøre det av og til..
det er som musikk, det må liksom komme til deg.

jeg merker at jeg blogger bestandig når jeg er i et bestemt humør.
hvis jeg ikke har noe veldig spesifikt å blogge om.. da kan det variere.
men dette humøret er nokså spesielt.
kanskje det er mer som en sinnstilstand.jeg kan liksom ikke påkalle det, men plutselig er det der.

jeg innser stadig vekk at jeg er en nokså privat person.
det er litt rart å se seg selv utenfra sånn.
det er ikke det at jeg ikke liker folk. det gjør jeg.
men det er deilig å kunne ha det bra i sitt eget selskap.
å finne det som er ens eget.
det er vanskelig å finne seg selv sammen med andre.
mens når du er alene, trenger du egentlig ikke lete. du er jo der allerede.
skjønner?

å uttrykke hva som er seg selv er umulig.
men jeg vet det godt.
åsså lurer jeg på hvor unik den jegfølelsen jeg har er.
kanskje føler alle noe av det samme om seg selv. men det kan jo ingen vite.
det er interessant.

nå var det slutt på å være inni sin egen boble for denne gang.
det er fint egentlig.
at jeg har noen som trekker meg ut av ensomheten. selv om det ikke er ensomhet.
det er mer alenehet.
det er fint å ha noen på sofaen som venter på en, og som alltid syns jeg er velkommen.
kanskje ville det ikke være så greit å være alene dersom jeg ikke hadde noen.

jeg er glad for alle jeg har. de er så viktige for hvem jeg er. og for hvordan jeg har blitt som jeg har blitt. åsså lurer jeg av og til på hvor mye som er gener. hva som er arv og hva som er miljø. for man skulle på en måte tro at det var miljø, men så skremmer det meg hvor mye jeg ligner på mor av og til.
ikke at det er dumt. det er jeg bare stolt av.

jeg innser at jeg nok ikke blogger lenger.
jeg tror ikke jeg skal prøve å gjøre så mye med det.
blogging kan ikke tvinges på en, det kommer liksom til en når det er meningen.
det velger i det minste jeg å tro...

jeg har ikke kjent meg så kreativ i det siste.
det er nok for lite pain i livet mitt.
på sett og vis er jo det vel og bra!

det nærmer seg vår.
slaps er ikke vår, men det er et onde som man må gjennom for å komme til våren.
i hvert fall i trondheim, hvor snøen ligger i månedsvis.

i dag har jeg vært ordentlig lat.
det er både godt og vondt samtidig.
jeg får et intenst behov for å bevege meg litt.
what to do.

jeg skulle ønske det gikk an å få fantastiske ideer uten pain.
det er kjedelig når det bare er tomt.
i hodet.
men det kommer når det bør.
jeg får bare vente tålmodig.
jeg er ikke tålmodig.
en svakhet, i guess..

kjedelig blogg dette her... det er vel sånn når man ikke er kreativ lenger.
spesielt...