søndag 27. januar 2008

kveldstid igjen...

kjenner på at jeg bør blogge. ikke fordi jeg har dårlig samvittighet for at det er lenge siden jeg blogget, det var jo sånn egentlig i går, selv om det har blitt søndag på klokka. men jeg vet at jeg blogger best på kvelds/nattestid. og nå har jeg liksom sjansen.
sjanser er til for å gripes. det tror jeg. jeg fikk på mystisk vis sjansen til å studere for å bli arkitekt (det kalles samordna opptak, hehe) og nå gjør jeg det.ikke fordi jeg føler så intenst at jeg kommer til å bli arkitekt. jeg klarer ikke å fatte at jeg liksom har valgt hva jeg skal drive med store deler av mitt voksne liv. jeg har jo ikke det heller, for arkitekter gjør jammen mye rart, men jeg har liksom begrenset det veldig. og jeg trives vel egentlig på studiet. jeg bare begriper det ikke helt..
men alle som er eldre sier at det blir bedre etter hvert. at det er en kode. som må knekkes. den føles veldig langsifret inni mellom.
etter jul har jeg egentlig ikke drevet med arkitekt ting. jeg har drevet med wannabe byggingeniør ting (veldig forenklet betyr det) (faget kan kalles "bli byggingeniør på 7,5 studiepoeng", ergo VELDIG forenklet).. men på mandag begynner arkitekturlivet igjen. barnehagelivet altså. legg vekk kalkulatoren, finn fram papp, saks og lim. jeg lurer på om det er derfor jeg funderer.

og så er det rart- for uansett hvor ubegripelig og rart dette studiet er. uansett hvor lite egnet jeg føler meg. uansett hvor lite tro jeg har på at det er dette det er meningen jeg skal bruke livet mitt til, så har jeg begynt å føle på en slags tilhørighet. som om det er en plass som begynner og formes til meg. det er rart å føle på en fremmed tilhørighet. det er liksom sikkert og usikker på samme tid.
skal jeg gripe sjansen, og stikke av mens jeg ennå har sjansen?
eller skal jeg holde på sjansen jeg fikk i sommer? (av samordna opptak)

hvilken sjanse skal jeg ta? -vanskelig- hjelp mottas med takk..

så lever jeg fremdeles med tanken om at retningen på veien ikke er så viktig, det viktige er hva du gjør mens du går. enn så lenge...

1 kommentar:

Linda sa...

Godt å se at det ikkje e bare meg så tenke på dette! D e dridvanskelig!