hva man gjør som arkitektstudent...

(tenkte det var fint med litt visualaids for de som har litt vondt for å forstå..)

ps.

jeg tror ingenting på at mars=vår i trondheim.
her er det ekkel kald snø fremdeles.
og slaps.
og is.
mars skal liksom by på våren. men det er snart påske, og etter påsken, og etter italia, da må det vel være vår. gleder meg:-)
jeg er et lys og sol og grønt menneske, til tross for at jeg har pollenallergi.

pps. jeg er ikke et GRØNT menneske, sånn bokstavelig, det hadde vært litt for sprøtt..

god natt.

det har blitt mars, ser jeg.
vi er 17 minutter inne i mars 2008.
Jeg har ikke gjort mye i mars 2008 ennå!

I februar derimot, har jeg gjort en del.
I dag, som nå egentlig er i går, har jeg gjort mye rart.
Jeg begynte dagen med å måle opp og merke av lengde og vinkler på 126 spiler som jeg skal bruke i modellen. Så gikk jeg ned på verkstedet, som jeg har lært at heter p15 til tross for at det ikke er en parkeringsplass, og kuttet disse 126 spilene i begge ender slik jeg hadde merket dem opp, en og en, med båndsaga.
da dette var gjort gikk jeg opp på tegnesalen igjen, og kjøpte meg papp og kontaktpapir. Så laget jeg en pappform som passet oppi treformen som jeg hadde laget fra før, og som skulle brukes til å støpe gips i. Gipsen skal representere betong. Deretter kledde jeg pappformen i kontaktpapir, og fikk den til å passe i støpeformen. Da var det blitt lunch. Etter lunch, blandet jeg gips og vann og litt maling for å få "betongen" grå, og hadde den i formen min. Mens gipsen stivnet, merket jeg opp alle spilene jeg hadde sagd tidligere på dagen med to borrehullmerker på hver, som jeg skulle lage huller i senere. Så begynte jeg på borringen. Etter det åpnet vi gipsformen, og fant betongfuntamentet mitt nydelig og ferdigstøpt. Jeg satte sammen formen igjen for å støpe nok et fundament. Da vi hadde i ny gips, viste det seg at formen ikke var tett denne gangen, så gipsen rant utover hele gulvet, men amund reddet det meste med god gaffatapekunnskap. Like etter skulle amund også støpe gips, i sin egen form, og da rant hans gips også utover hele gulvet. Heldigvis var vi fremdeles parate med gaffatapen, og det gikk bra.
Mens gips to stivnet, borret jeg resten av de 252 hullene jeg skulle ha i spilene mine med 1mm borr, og borret knakk en gang, men det gikk bra. Jeg borret bare videre. Det er tross alt ikke så farlig. Da alle hullene var ferdige, begynte den ordentlige moroa.Da stakk jeg ståltråd inn i hvert eneste av hullene jeg hadde borret, og kuttet av i en passe lengde, slik at de lignet på bolter. Mens jeg gjorde meg ferdig, åpnet amund først sin egen gipsfigur. den ble fin. så åpnet han, med litt hjelp fra både meg og gud, min form, og gipsen var bedre enn ventet. Så gikk vi hjem, og jeg sovnet i en stol. Klokka var da 8 om kvelden. Jeg hadde vært på skolen i nesten 12 timer. Å sovne i stolen var deilig.
Nå er vi 29 minutter inne i mars, og det er på tide å slutte og dvele ved fortiden, som tross alt februar 2008 er. Jeg tror jeg skal sove litt til jeg, men i sengen.

-margit.

dette har vært en god uke.
den har følts lang, på mange måter stress.
jeg har vært både høyt oppe og langt nede, egentlig uten noen som helst grunn.
men den har vært god.
jeg skjønner ikke denne uka helt, den er liksom for god til å være sann.
det har skjedd så mye rart og finurlig som jeg ikke helt klarer å begripe,
jeg tør ikke å tro på det, helt...

men nå er uka slutt.
for min del kunne denne uka vært lenger.
men tiden måtte gått likevel.
hvis ikke er det liksom ikke noe poeng i det hele.
men jeg gleder meg veldig til neste uke også.
den blir strålende.
lisi kommer.
snøengelen min.
og godt er det, for snøen driver og smelter her i trondheim.
jeg trenger noen å holde i på glattisen.
jeg går mer på "skøyter" enn på sko, nesten.
så det er godt at lisi går på dans og er skikkelig stødig:)
hun har gode stabiliseringsmuskler.

jeg gleder meg til neste lørdag også.
da skal vi synge.
oss, liksom.
på orntlig.
det blir fest!
oo-ahh..

men jeg må begynne å skape også.
det kan bli en utfordring.
håper slike er til for å gripes..

kveldstid igjen...

kjenner på at jeg bør blogge. ikke fordi jeg har dårlig samvittighet for at det er lenge siden jeg blogget, det var jo sånn egentlig i går, selv om det har blitt søndag på klokka. men jeg vet at jeg blogger best på kvelds/nattestid. og nå har jeg liksom sjansen.
sjanser er til for å gripes. det tror jeg. jeg fikk på mystisk vis sjansen til å studere for å bli arkitekt (det kalles samordna opptak, hehe) og nå gjør jeg det.ikke fordi jeg føler så intenst at jeg kommer til å bli arkitekt. jeg klarer ikke å fatte at jeg liksom har valgt hva jeg skal drive med store deler av mitt voksne liv. jeg har jo ikke det heller, for arkitekter gjør jammen mye rart, men jeg har liksom begrenset det veldig. og jeg trives vel egentlig på studiet. jeg bare begriper det ikke helt..
men alle som er eldre sier at det blir bedre etter hvert. at det er en kode. som må knekkes. den føles veldig langsifret inni mellom.
etter jul har jeg egentlig ikke drevet med arkitekt ting. jeg har drevet med wannabe byggingeniør ting (veldig forenklet betyr det) (faget kan kalles "bli byggingeniør på 7,5 studiepoeng", ergo VELDIG forenklet).. men på mandag begynner arkitekturlivet igjen. barnehagelivet altså. legg vekk kalkulatoren, finn fram papp, saks og lim. jeg lurer på om det er derfor jeg funderer.

og så er det rart- for uansett hvor ubegripelig og rart dette studiet er. uansett hvor lite egnet jeg føler meg. uansett hvor lite tro jeg har på at det er dette det er meningen jeg skal bruke livet mitt til, så har jeg begynt å føle på en slags tilhørighet. som om det er en plass som begynner og formes til meg. det er rart å føle på en fremmed tilhørighet. det er liksom sikkert og usikker på samme tid.
skal jeg gripe sjansen, og stikke av mens jeg ennå har sjansen?
eller skal jeg holde på sjansen jeg fikk i sommer? (av samordna opptak)

hvilken sjanse skal jeg ta? -vanskelig- hjelp mottas med takk..

så lever jeg fremdeles med tanken om at retningen på veien ikke er så viktig, det viktige er hva du gjør mens du går. enn så lenge...

januar

nå er snart januar over for denne gang.
jeg kjenner at det er på tide.
skulle egentlig ønske at våren var her, med bar bakke, sol, lyse ettermiddager, litt varme... rart med det. mørket gjør noe med deg.
men januar er snart over, og jeg merker at lyset begynner å komme.
i dag har jeg hatt eksamen i konstruksjonslære. skulle gjerne hatt meg frabedt det, men noen ting styrer man ikke. heldigvis er jeg ferdig nå. og sånn kjennes det også. jeg er helt ferdig. etter tre intense uker hvor jeg ikke har gjort annet enn å regne på hvor vidt armeringen holder i tbjelkene, og prøvd å finne ut hvor stor skjærkraft, moment og aksialkraft de ulike bjelkene får skal det bli deilig å ikke tenke på utbøyningsformene til kaffekopper og doruller og andre dagligdagse ting. har rett og slett levd i en boble som har vært litt trygg og god, men også veldig utslitende. men nå er det på tide å la boblen sprekke og komme ut i den virkelige verden. og jeg er klar, kjenner jeg...

ps. kate voegele er veldig kjekk:)

what to call it....

så var jeg her igjen da, etter et egentlig nokså langt avbrekk..
det føles ganske rart å innse at julen snart er over. snart må jeg pakke tingene som føles så hjemme her hvor de er, og sette meg på et fly for å dra nordover igjen.

julen har vært vidunderlig og magisk. det er deilig å sette så inderlig pris på de tingene du før tok for gitt. de menneskene, mest av alt... for meg har det vært det julen i år har handlet om. menneskene. mor og far som alltid tar i mot meg med omsorg og kjærlighet og glede. som virkelig viser at det er godt å ha meg her. og jeg kjenner at det er godt å være der. storesøster som alltid er der, og er klar til å være sammen med meg når som helst. elisabeth, solstrålen som alltid gjør dagen (og natten, hun holder det gående nokså lenge..) lysere og blidere. den får liksom et annet skinn over seg når hun er der.. linda, som bare er snill og god, og som det er ekstra koselig å pakke seg inn i et teppe og drikke kakao sammen med.. og ikke minst min store kjærlighet. hvor godt er det ikke å få være inntil deg igjen, kjenne på at du er der. innse at ord er overflødige, for du er der. jeg kan ikke uttrykke på noen måte hva jeg føler når jeg er sammen med deg...

derfor, på grunn av blandt annet disse menneskene, er det litt vemodig å se at ferien snart er slutt. men jeg skal prøve å være takknemlig. for de fantastiske dagene jeg har fått her hjemme, men også fordi at jeg har andre mennesker der jeg skal. gode lyspunkt som tar meg med og bærer meg når jeg trenger det. dere vet hvem dere er, og det er deilig å kjenne på at jeg faktisk har savnet dere i all vidundeligheten som julen har bragt med seg!

takk alle sammen, for at dere er til, og for at jeg får være en del av deres liv.
godt nytt år! gleder meg til alt det 2008 måtte bringe...

ps. jeg har kjøpt brudekjole. psychocrazy...
neste år er vi mann- og konekaker, som ottar sier..