kveldstid igjen...

kjenner på at jeg bør blogge. ikke fordi jeg har dårlig samvittighet for at det er lenge siden jeg blogget, det var jo sånn egentlig i går, selv om det har blitt søndag på klokka. men jeg vet at jeg blogger best på kvelds/nattestid. og nå har jeg liksom sjansen.
sjanser er til for å gripes. det tror jeg. jeg fikk på mystisk vis sjansen til å studere for å bli arkitekt (det kalles samordna opptak, hehe) og nå gjør jeg det.ikke fordi jeg føler så intenst at jeg kommer til å bli arkitekt. jeg klarer ikke å fatte at jeg liksom har valgt hva jeg skal drive med store deler av mitt voksne liv. jeg har jo ikke det heller, for arkitekter gjør jammen mye rart, men jeg har liksom begrenset det veldig. og jeg trives vel egentlig på studiet. jeg bare begriper det ikke helt..
men alle som er eldre sier at det blir bedre etter hvert. at det er en kode. som må knekkes. den føles veldig langsifret inni mellom.
etter jul har jeg egentlig ikke drevet med arkitekt ting. jeg har drevet med wannabe byggingeniør ting (veldig forenklet betyr det) (faget kan kalles "bli byggingeniør på 7,5 studiepoeng", ergo VELDIG forenklet).. men på mandag begynner arkitekturlivet igjen. barnehagelivet altså. legg vekk kalkulatoren, finn fram papp, saks og lim. jeg lurer på om det er derfor jeg funderer.

og så er det rart- for uansett hvor ubegripelig og rart dette studiet er. uansett hvor lite egnet jeg føler meg. uansett hvor lite tro jeg har på at det er dette det er meningen jeg skal bruke livet mitt til, så har jeg begynt å føle på en slags tilhørighet. som om det er en plass som begynner og formes til meg. det er rart å føle på en fremmed tilhørighet. det er liksom sikkert og usikker på samme tid.
skal jeg gripe sjansen, og stikke av mens jeg ennå har sjansen?
eller skal jeg holde på sjansen jeg fikk i sommer? (av samordna opptak)

hvilken sjanse skal jeg ta? -vanskelig- hjelp mottas med takk..

så lever jeg fremdeles med tanken om at retningen på veien ikke er så viktig, det viktige er hva du gjør mens du går. enn så lenge...

januar

nå er snart januar over for denne gang.
jeg kjenner at det er på tide.
skulle egentlig ønske at våren var her, med bar bakke, sol, lyse ettermiddager, litt varme... rart med det. mørket gjør noe med deg.
men januar er snart over, og jeg merker at lyset begynner å komme.
i dag har jeg hatt eksamen i konstruksjonslære. skulle gjerne hatt meg frabedt det, men noen ting styrer man ikke. heldigvis er jeg ferdig nå. og sånn kjennes det også. jeg er helt ferdig. etter tre intense uker hvor jeg ikke har gjort annet enn å regne på hvor vidt armeringen holder i tbjelkene, og prøvd å finne ut hvor stor skjærkraft, moment og aksialkraft de ulike bjelkene får skal det bli deilig å ikke tenke på utbøyningsformene til kaffekopper og doruller og andre dagligdagse ting. har rett og slett levd i en boble som har vært litt trygg og god, men også veldig utslitende. men nå er det på tide å la boblen sprekke og komme ut i den virkelige verden. og jeg er klar, kjenner jeg...

ps. kate voegele er veldig kjekk:)

what to call it....

så var jeg her igjen da, etter et egentlig nokså langt avbrekk..
det føles ganske rart å innse at julen snart er over. snart må jeg pakke tingene som føles så hjemme her hvor de er, og sette meg på et fly for å dra nordover igjen.

julen har vært vidunderlig og magisk. det er deilig å sette så inderlig pris på de tingene du før tok for gitt. de menneskene, mest av alt... for meg har det vært det julen i år har handlet om. menneskene. mor og far som alltid tar i mot meg med omsorg og kjærlighet og glede. som virkelig viser at det er godt å ha meg her. og jeg kjenner at det er godt å være der. storesøster som alltid er der, og er klar til å være sammen med meg når som helst. elisabeth, solstrålen som alltid gjør dagen (og natten, hun holder det gående nokså lenge..) lysere og blidere. den får liksom et annet skinn over seg når hun er der.. linda, som bare er snill og god, og som det er ekstra koselig å pakke seg inn i et teppe og drikke kakao sammen med.. og ikke minst min store kjærlighet. hvor godt er det ikke å få være inntil deg igjen, kjenne på at du er der. innse at ord er overflødige, for du er der. jeg kan ikke uttrykke på noen måte hva jeg føler når jeg er sammen med deg...

derfor, på grunn av blandt annet disse menneskene, er det litt vemodig å se at ferien snart er slutt. men jeg skal prøve å være takknemlig. for de fantastiske dagene jeg har fått her hjemme, men også fordi at jeg har andre mennesker der jeg skal. gode lyspunkt som tar meg med og bærer meg når jeg trenger det. dere vet hvem dere er, og det er deilig å kjenne på at jeg faktisk har savnet dere i all vidundeligheten som julen har bragt med seg!

takk alle sammen, for at dere er til, og for at jeg får være en del av deres liv.
godt nytt år! gleder meg til alt det 2008 måtte bringe...

ps. jeg har kjøpt brudekjole. psychocrazy...
neste år er vi mann- og konekaker, som ottar sier..

når stillheten senker seg..

det er rart, stillheten senker seg egentlig ikke. det er egentlig slik at det er veldig bråkete og kaotisk i hodet helt til eksamensarkene er innlevert og du kommer ut. da skal det liksom være blikkstille. rart det der.
jeg trenger litt tid på å roe meg. på å skjønne at nå...
nå er det ferie.
jeg skal hjem.
i tre uker. og det føles herlig lenge når det er noen der å være hjemme etter..
og det er så mange mange..

nå er jeg hjemme.. trist nok er en del andre opptatt en tirsdag klokken halv elleve, for de har slett ikke ferie slik som jeg! gleder meg til alle har fri jeg. da blir det liksom ferie på orntli. nå er det på en måte bare på liksom, for det er bare meg..

men snart kommer linda, og da har hun ferie i alle fall:) gudd!

stillheten er her, og jeg lar den fylles med vakre toner.
det er bedre enn stillhet det...

når man gleder seg i andres glede..

å se utover i kveld,
å se deg, nettopp du, juble i herren.
å glede stor.
livet er verdt å leve for slike øyeblikk...

-når tårer faller ned og alt jeg ser er svart,
og jeg famler rundt i blinde, da husker jeg på at uansett omstendighet, hvor livet skulle ta meg med, på DINE løfter står jeg fast!

du ER alt jeg trenger.. og jeg bobler inni meg. nesten litt utenpå også. herlig, for det er en stund siden sist!


*om en uke, nesten i alle fall, er jeg på vei hjem.. ekstra lykke:)*

as i move slowly towards the steep downhill bikeride on the snow...(which feels mostly like hard ice)

det er på mange måter slik det føles akkurat nå.
som om jeg er på vei mot en bratt bratt nedoverbakke, på sånt snøføre det er ute i trondheim i dag (ice ice, baby) ingen har måkt eller kjørt opp noe sikkert spor som jeg kan prøve å styre meg inn på.. best av alt: bremsene virker ikke...
det må bare gå.. eller ikke...
ikke noe å gjøre med det...
det høres ut som sikre døden synes jeg.

heldigvis har jeg hjelm og lykt.. slik at jeg vet at de farlige bilene ser meg, i det minste, før jeg sklir inn i dødsgapet.. og jeg vet at dersom ikke en bil kjører over meg og tar knekken på meg på den måten, så er der i alle fall en hjelm til å passe på meg, gjøre meg hakket tryggere.. noen som passer på meg skulle ulykken skje...

det er rart å ikke lenger kunne gjøre noe. det er for sent å snu. jeg kan ikke gå inn igjen i det trygge varme huset og høre på julemusikk og se friends.
jeg har kommet for langt til det...

kanskje går det bra...


(saken er at i morgen leveres min første individuelle oppgave på studiet. sensur er på tirsdag, og jeg kan altså ikke forandre lenger.. ikke på noe... det skal være ferdig i morgen klokken tre, så det er for sent.. det kan altså bare bære eller briste...

nei, venner, jeg har ingen planer om å ta livet av meg selv i biltrafikken, selv om det kunne vært fort gjort ettersom at trøndere er hissige og skumle bilister...)

jeg føler likevel at det er et fint bilde av hva som raser gjennom hodet mitt akkurat nå.. deilig:p

vi mennesker er altfor flinke til å lukke øynene. vi går videre. slik tiden gjør...

men

av og til blir sinne et svakt ord.
av og til uttrykker ikke urettferdighet sterkt nok ordets sanne mening..
av og til skjønner jeg ikke meningen.
av og til er virkeligheten for vanskelig å oppfatte..
av og til skjønner jeg ikke hvorfor...

i dag har vært en sånn dag.

problemet er at alle dager burde være sånne dager...

i keep on waiting, waiting on the world to change...

men jeg kan likevel ikke anklage Gud for det jeg ikke fullt ut forstår...
jeg ber bare om at alt har en mening, den dagen jeg skal forstå..