sommerferie igjen.

jeg innser at jeg ikke blogger..
ikke mer enn av og til i det minste.
jeg orker liksom ikke forpliktelsen med å måtte blogge..
men det er fint å kunne gjøre det av og til..
det er som musikk, det må liksom komme til deg.

jeg merker at jeg blogger bestandig når jeg er i et bestemt humør.
hvis jeg ikke har noe veldig spesifikt å blogge om.. da kan det variere.
men dette humøret er nokså spesielt.
kanskje det er mer som en sinnstilstand.jeg kan liksom ikke påkalle det, men plutselig er det der.

jeg innser stadig vekk at jeg er en nokså privat person.
det er litt rart å se seg selv utenfra sånn.
det er ikke det at jeg ikke liker folk. det gjør jeg.
men det er deilig å kunne ha det bra i sitt eget selskap.
å finne det som er ens eget.
det er vanskelig å finne seg selv sammen med andre.
mens når du er alene, trenger du egentlig ikke lete. du er jo der allerede.
skjønner?

å uttrykke hva som er seg selv er umulig.
men jeg vet det godt.
åsså lurer jeg på hvor unik den jegfølelsen jeg har er.
kanskje føler alle noe av det samme om seg selv. men det kan jo ingen vite.
det er interessant.

nå var det slutt på å være inni sin egen boble for denne gang.
det er fint egentlig.
at jeg har noen som trekker meg ut av ensomheten. selv om det ikke er ensomhet.
det er mer alenehet.
det er fint å ha noen på sofaen som venter på en, og som alltid syns jeg er velkommen.
kanskje ville det ikke være så greit å være alene dersom jeg ikke hadde noen.

jeg er glad for alle jeg har. de er så viktige for hvem jeg er. og for hvordan jeg har blitt som jeg har blitt. åsså lurer jeg av og til på hvor mye som er gener. hva som er arv og hva som er miljø. for man skulle på en måte tro at det var miljø, men så skremmer det meg hvor mye jeg ligner på mor av og til.
ikke at det er dumt. det er jeg bare stolt av.

jeg innser at jeg nok ikke blogger lenger.
jeg tror ikke jeg skal prøve å gjøre så mye med det.
blogging kan ikke tvinges på en, det kommer liksom til en når det er meningen.
det velger i det minste jeg å tro...

jeg har ikke kjent meg så kreativ i det siste.
det er nok for lite pain i livet mitt.
på sett og vis er jo det vel og bra!

det nærmer seg vår.
slaps er ikke vår, men det er et onde som man må gjennom for å komme til våren.
i hvert fall i trondheim, hvor snøen ligger i månedsvis.

i dag har jeg vært ordentlig lat.
det er både godt og vondt samtidig.
jeg får et intenst behov for å bevege meg litt.
what to do.

jeg skulle ønske det gikk an å få fantastiske ideer uten pain.
det er kjedelig når det bare er tomt.
i hodet.
men det kommer når det bør.
jeg får bare vente tålmodig.
jeg er ikke tålmodig.
en svakhet, i guess..

kjedelig blogg dette her... det er vel sånn når man ikke er kreativ lenger.
spesielt...

som å snakke til seg selv..

det er det blogging er. egentlig.
selvsagt er det mulig for andre å lese tankene mine. men det er da egentlig bare en unik mulighet. det er tross alt ikke hver dag en får anledning til å ytre hva man tenker. ofte blir det til at man gnager på det for seg selv. det går det an å bli gal av.

mor og far har vært på besøk i helga. skikkelig koselig. men litt travelt, i og med at jeg har innlevering på torsdag i arkitektur3. big ting. rett og slett.. men det går vel alltid på et vis. må bare få fikset opp i ting..

det er isende kaldt også. 9 minus og sånn. det synes jeg er bedre enn null og slaps. så jeg satser på at slik kan det være fram til jul.

ellers er livet bra. det er godt å få sovet ordentlig om nettene. det er viktig.

kjenner meg litt for naiv til å blogge i dag. derfor slutter jeg nå...

noen ting gleder man seg ikke til.
slik er det bare.

andre ting gleder man seg masse til.

det er litt kjipt når en av hver kommer samtidig.
for da er det lett å grue seg til det ene mer enn å glede seg til det andre.

slik er det av og til.

det meste går bra.
det andre går over.
det fortalte hildegunn meg i dag.
hu er utrolig søt!

pause i travleheten

det er travelt i trondheim for tiden. det merker de fleste tror jeg..
verden har den siste uka bydd på en hel masse slaps som utfordrer selv erfarne snøsyklister. jeg kjenner at det forbereder meg på min aktive yrkeskarriære som terrengsyklist, som jeg allerede har annonsert at starter når jeg blir 22. Det har i alle fall aldri sett noe verre enn njardarvollen på vei til og fra skolen den siste uka.
ellers hadde jeg eksamen på mandag, i bygningsfysikk. først og fremst bare deilig å være ferdig med. det gikk greit, tror jeg, men det er lett å bli usikker...
uka har gått fort, men mandag er utrolig lenge siden. det er rart med det.

ellers nyter ørene mine marit larsens nyeste album. jeg lurer på hvor hun får alle tonene fra av og til. det høres liksom så lekende lett ut. det er bra når man skal lage et svært lekestativ på skolen..

*margit.

19.11.2008, 18.37

Jeg har akkurat kommet hjem fra skolen. det kjennes sent.
det har vært en lang, travel og nokså bra dag.
men, jeg er trøtt og sliten og sulten.
det gjør sitt for å gråmale dagen litt.
det er fullt av ekkelt slaps på veiene ute, og det gjør det nesten umulig å sykle.
det er ikke så gøy.
så kom jeg hjem i dag til purring nr. 2 fra forsikringsselskapet, et sjokk for margit og ottar, som ikke hadde oppfattet at vi har fått hverken regning eller purring nr. 1. det går jo bra, vi har penger å betale med, men det setter jo en støkk i en sånn pliktoppfyllende jente som jeg prøver å være.

i dag har jeg kjøpt en ny tusj. den har to ender, en F (fin) og en M (medium) tykkelse. Den er finfin til å skissere på tracingpapir med. det er stort sett det jeg gjør om dagen. lenge leve evig rot på pulten.
tusjen er jeg glad for. den var billig også. ingenting er faktisk bedre enn det!
der sparte jeg inn purregebyret, hehe..

ellers skal vi ha lasanje til middag i dag. jeg syntes ikke helt det passet fordi jeg ble litt sen hjem, men ottar mente at det er jeg hver dag, så det fikk gå. ottar vant. jeg liker lasanje veldig godt, så på en måte vant jeg også. det er fint når alle er fornøyde.
nå skal jeg bare slenge sammen en ostesaus, derfor må jeg gå!

*margit!

vers...

i know that every morning i wake up
to a chance to see your beauty unfold.
and i know that it's completely up to me,
i need to open up my eyes to all that you have done..

it's yours to give, and you have given it
to all who wants to see your majesty.
the power lies within myself, and now i know
that i'm the blinded one who walks inside
my little bubble of grey...
i let the world slip away.

but somedays are different.